Fra mitt pasifistiske hjørne har jeg vanskelig for å se at det er noe framskritt å innlemme også kvinner i en krigsmaskin med langt fra fredelige hensikter rundt omkring i verden. Fredsarbeid? JA! Også for menn! Vi har heller ingen menn å avse til imperialistiske kriger rundt om i verden.

Ifølge avisa Nationen, er regjeringa i ferd med å snu i spørsmålet om verneplikt for kvinner. Fra høsten av testes ei ordning der kvinner over 30 år som ennå ikke har fått barn skal avtjene verneplikt.

Kvinner i den aktuelle livssituasjonen blir kalt inn til tjeneste allerede høsten 2008, og innkallingsbrev vil bli sendt ut allerede i løpet av de nærmeste ukene. Det vil i en kort periode være mulig å søke om unntak for verneplikten, og de som vil søke om dette bør ta kontakt med vernepliktsadministrasjonen allerede i dag.

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichse, som har vært en av pådriverne for kjønnsnøytral verneplikt, vil ikke bekrefte saken overfor Nationen. Dette har sin naturlige forklaring som henger nøye sammen med publiseringsdatoen: hele greia er selvfølgelig en aprilspøk!

Som aprilsnarr må oppslaget kunne sies å være relativt vellykka. Saken er nokså truverdig framstilt, og selv om forslaget virker litt søkt, er det ved nærmere ettertanke ikke mer diskriminerende enn dagens ordning. Reint praktisk virker det selvfølgelig ganske vanskelig gjennomførbart. Det virker også lite hensiktsmessig å få en masse 30 år gamle kvinner inn i forsvaret. Mange hevder det ville være vanskelig å integrere kvinner i mannsbastionen forsvaret. Det blir imidlertid bare blåbær mot å integrere en gjeng 30-åringer i en tropp bestående av 19-årige jyplinger under ledelse av et 21-årig befal. Etisk og filosofisk er ordninga imidlertid lettere å forsvare enn dagens kjønnsdiskriminerende system.

Jeg vil på ingen måte ta til orde for ei ordning av den typen Nationen beskriver. Imidlertid lar ordninga seg helt fint forsvare med den samme argumentasjonen som i dag brukes mot verneplikt for kvinner. Flere motstandere av kjønnsnøytral verneplikt, også i SV, trekker fram den innsatsen kvinner gjør ved å føde barn som et alternativ til eller ei erstatning for verneplikt. Da følger det naturlig at kvinner som ikke føder barn må avtjene verneplikt på lik linje med menn.

Nationens artikkel er altså bare tull, og ordninga som beskrives likeså. Imidlertid burde den få en del av motstanderne av kjønnsnøytral verneplikt til å revurdere sine standpunkter, eller i hvert fall endre argumentasjonen en smule. Om verken selve artikkelen eller min kommentar er tankevekkende nok i seg sjøl, kan dere jo tygge litt på følgende: På nettsidene sine har Nationen åpna for avstemning over spørsmålet “Er det rikitg(sic!) å innføre verneplikt for barnløse kvinner over 30 år?”. Over 30% har svart ja.

Jeg er en gutt på 20. Har selv ikke vært i militæret på grunn av utdanning.
Men når jeg leser dette føler jeg at det har sporet litt av. Hvorfor kjemper politikerene for å få kvinner inn i militæret når de heller burde konsentrere seg om å skape verdier som gjør at flere vil inn i militæret, sånn at de kvinnene som vil inn eventuelt kan melde seg frivillig.
Det andre jeg reagerer en del på er hva skal kvinner gjøre i land der de blir trykt ned på grunn av kjønn? Vil ikke det bare skape større konflikter og mer uro om vi sender tropper med kvinner inn i sånne verdensdeler?
Jeg tviler på at taliban hadde fått respekt for en gjeng med bevæpna kvinner, med den holdningen de har til kvinner. Det er ikke fordi jeg har noe som helst imot kvinner selv, men det er jo ganske logisk å tro at dette kun hadde blitt mer uro rundt.
Hva med kostnadene rundt dette, vil kvinner som kommer i militæret takle de fysiske og psykiske påkjenningene de møter i f.eks kamp og harde øvelser?
Ut ifra egne erfaringer og vitenskap er det ikke bevist at de fleste kvinner ikke egner seg til kamp?

for å sette meningene mine på spissen,
(selv om dette garantert provoserer den kvinnelige delen av leserene) så tror jeg at det Det Norske forsvar hadde mistet en del respekt internasjonalt om de hadde stilt med kvinnetropper i krigsherja områder. Men med tanke på verneplikt, som en måte å tjene fedrelandet så er jeg selfølgelig positiv til dette så lenge det blir utenfor kampområder.

At kvinner ikke skal pålegges førstegangstjeneste kan etter min mening kun forsvares ut fra to ståsteder. Det ene er ut fra et pasifistisk ståsted, fordi man da tross alt mener at heller ikke menn skal innkalles til førstegangstjeneste. Det andre er ut fra et ståsted hvor man mener at verneplikten skal avvikles generelt og at menn så vel som kvinner skal rekrutteres på grunnlag av et unikt ønske om å bli soldater, med andre ord et profesjonalisert forsvar. Derimot har undertegnede svært vanskelig for å forstå at man i de kretser som forsvarer allmenn verneplikt som en god måte å organisere et forsvar på, også hevder at en gruppe i samfunnet skal holdes utenfor denne ordningen og det på grunnlag av denne gruppens kjønn. Holdningen ligner mest på det man i de samme kretser ellers ville betraktet som kjønnsstereotyp.

Debatten viser at nevnte standpunkt også innehar noen andre uforutsette (?) negative implikasjoner som bør belyses. I en NRK-debatt 6 desember brukte flere kvinnelige deltakere fra den politiske venstresiden som hovedargument at mens menn avtjener sin del av samfunnsplikten gjennom førstegangstjenesten, avtjener kvinner sin del av samfunnsplikten ved at de blir gravide og får barn og at dermed burde samtlige kvinner slippe verneplikten. Vel, jeg er enig i at det å føde barn er en bragd som ikke skal undervurderes, men mange unge kvinner har ikke barn og er det noe kvinnebevegelsen har lært dem, så er det vel at kvinner skal ha råderett over egen kropp, fordi det å få barn er en beslutning som, når alt kommer til alt, kun kvinnen kan ta. Lite ante jeg at mine medsøstre anså det som kvinnens plikt å få barn, inntil jeg hørte debattdeltakerne nærmest hevde det. Selv om de fleste kvinner velger å få barn, er det trist dersom vi risikerer at denne definisjonen av kvinners samfunnsplikt blir styrende for kvinners beslutning om å få barn, fremfor gjennomtenkte selvstendige vurderinger. Det er bekymringsverdig at en del feminister ser ut til å sende ut et slikt signal.

Det er også svært bekymringsverdig at det i forlengelsen av nevnte resonnement, slås fast at mannen gjør sin del av samfunnsplikten ved å avtjene førstegangtjeneste. Dette er trist for enhver kvinne som håper at dersom hun får barn, så skal far være like pliktig som mor til å ta del i så vel den viktige tiden før fødsel med alt det medfører av planlegging, utfordringer og gleder som i barnets oppdragelse forøvrig. Men dette er altså mer enn norske kvinner burdte forvente, i alle fall dersom far har avtjent førstegangstjeneste, fordi at da har han jo alt utført sin del av samfunnsplikten. For han kan vel ikke ha to samfunnsplikter når kvinner ikke kan ha det?

Forvirringen som har blitt meg (og kanskje andre også?) til del kunne kanskje reduseres noe, dersom man i det minste sluttet å kalle dagens ordning for ”allmenn verneplikt”. Akkurat det er svært selvmotsigende, slik det også ville være dersom man kaller stemmeretten før 1913 for allmenn stemmerett.

2. del

(fortsetjing frå førre innlegg...)

Eit anna perspektiv som blir teke fram her er kva for moglegheiter verneplikta vil kunna gje kvinner og/eller menn i tenesta. Syltevik har rett i at gutar i dag får karrieremoglegheiter og andre fordeler gjennom verneplikta som kvinner til ei viss grad går glipp av, men eg veit ikkje (med omsyn til dette) om verneplikta vil frambringa nokon endring i forhold til i dag. Som Solheim seier, er den mannlege verneplikta i praksis friviljug i dag. Slik sett er kjønna likestilte i praksis, med omsyn til fordelene verneplikta gjer den enkelte ”pliktige.” Implisitt i dette ligg det at eg ser på verneplikta nett som ei plikt, og ikkje først og fremst ein rett (sjøl om det blir annleis med tanke på siviltenesta, som med ordninga i dag er utilgjengeleg for kvinner).

Det tredje elementet er korleis me skal forhalda oss til kvinner si stilling generelt i samfunnet, mellom anna med tanke på den samfunnsnyttige og unike innsatsen/byrda barnefødsle er, og til ein viss grad også det (ubetalte) arbeidet som –i dag- i stor grad fell på kvinner, som oppdraging i heimen og ”drittjobbar,” men som ikkje i prinsippet bør kjønnsdelast slik. Som sagt ser eg først og fremst verneplikta som ei plikt, ikkje ein moglegheit. Difor meiner eg desse argumenta til Solheim må tilleggast vesentleg vekt. Hugs at sjøl om mannen kan ta ”50% av ansvarsfordelinga” som ei barnefødsle medfører (sjøl om det slett ikkje er normen i samfunnet), er sjølve svangerskapsbyrda kvinna si åleine. Det må oppvurderast. Eg tykkjer ikkje at det utan vidare er urimeleg å setja denne byrda opp mot verneplikta.

Det fjerde er korleis me ønskjer å utforma verneplikta i sin heilskap. Brodal prøver ekskludera dette frå debatten, men det er viktig. Dersom den ålmenne verneplikta i sin noverande form uansett er på veg ut, slik Johansen spår, er det viktig å sjå på andre alternativ.

Denne debatten har hatt eit praktisk fokus og mange bringer fram viktige argument som tek omsyn til den noverande situasjonen vår, med omsyn til likestilling i samfunnet generelt, og med omsyn til korleis verneplikta og det militære fungerer pr. i dag. Det er bra. At dette spørsmålet er så vanskeleg å ta stilling til viser kanskje at me treng ei omfattande omlegging av systemet.

Dersom me ikkje skal gjera omfattande endringar i strukturen/systemet me har i dag, vurderer eg det slik at kvinner bør få verneplikt på line med menn, under følgande to føresetnader: 1) Graviditet må kvalifisera til unnatak frå tenesta på line med dei føresetnadene som vert stilte på generelt grunnlag også for menn, og 2) siviltenesta må likestillast med den militære verneplikta. Det skulle ikkje vera vanskelege føresetnader å oppfylla uansett.

Med kameratsleg helsing,
-Kenneth K. Tangen-

1. del

I det følgande har eg prøvd å fanga essensen i den diskusjonen som har vore. Her var mange nyansar som eg må seia har fått meg til å revurdera synet eg hadde frå før, og eg konkluderer ikkje endeleg sjøl om eg til slutt kjem med ein til dels open konklusjon. Innlegget vart for langt for systemet her på nettsida, men eg prøver dela det opp i to sendingar.

Lat oss først få spørsmålet om militarisering av kvinner ut av verden: Sund og Brodal vil avvisa dette argumentet til artikkelforfattaren på bakgrunn av misforståinga at argumentet er basert på ”naturlige” kjønnlege skilnader. Dei feminine eller maskuline verdiane knytta til til dømes militarisme og heimeteneste/oppdraging er sosiale konstruksjonar, og manglar ikkje i perspektivet som Solheim gjer i artikkelen sin. Snarare ligg det til grunn for argumentet. Sosiale kjønn er formbare, og difor er det gyldig å argumentera for at likestilt verneplikt kan føra til militarisering av det kvinnelege (sosiale) kjønnet.

Bortsett frå dette trekk eg ut fire hovudelement som debatten har vore innom så langt:

Det første er korvidt me ønsker ei ”ålmenn” verneplikt. Her ser det ut til å vera brei (om ikkje absolutt) semje om at me ønsker ei folkeleg forankra verneplikt, men det blir problematisert at likestilt verneplikt i praksis vil svekka denne ordninga ytterlegare (jf. Johansen sitt innlegg). Johansen sjølv argumenterer at ”Det er snart bare en formsak før må alle må erkjenne at vi reelt sett ikke lenger har en verneplikt,” ettersom ”Det er i dag bare rundt en tredjedel av mennene som gjennomfører militærtjeneste. Dette vil i løpet av noen år være nede i 10 %.” Etter mitt syn slår dette beina under argumentet: Spelar det nokon rolle i dette perspektivet om dei vernepliktige er menn eller kvinner? Statistikken vil sjå svakare ut fordi me vil ha ”dobla rekrutteringsgrunnlaget,” men det har inga praktisk tyding. Rekrutteringsgrunnlaget er allerede dobla med ordninga i dag, som også gir kvinner adgang til militæret, sjøl om det ikkje er obligatorisk.

Johansen sitt argument om at ”kvinner inn” vil avvikle den ålmenne verneplikta i praksis, rører også borti det andre elementet, som er kva motiva for, og effekten av, å pålegga kvinner verneplikt vil vera. Her blir det på den eine sida argumentert av Solheim og Syltevik at kvinner ikkje vil kunna medvirka til å få inn ”mjuke verdiar” i militæret (det er her Solheim argumenterer at kvinnene snarare vil militariserast), og på den andre sida frå Johansen at ein ikkje skal gje ”NATO-forsvaret et mykere ansikt (...) under dekke av en likestillingsbegrunnelse.” Her er eg samd i begge perspektiva. Eg tykkjer også at Solheim si vidare argumentasjon om at kvinner vil hamna nedst i hierarkiet, vera i mindretal og representere ei undervurdert gruppe, har blitt mykje oversett i diskusjonen så langt.

(fortsettjing i neste innlegg...)

Feminisme skal handle om kvinner og menns like rett til å delta i samfunnet. Det betyr direkte: Lik rett til å dø for landet eller ikke. Dere bruker feminismen nok en gang slik at det kvinnelige kjønn skal ha rett til å være passive. Når skal dere begynne å kreve kvinners PLIKT til å delta?

Selv om det ikke er spesielt overraskende, er det likevel skuffende å lese at et flertall på SVs landsstyremøte mener at verneplikta bare skal gjelde oss med utovertiss.

Personlig er jeg ikke hundre prosent overbevist om at vi skal beholde verneplikta i det hele tatt, men for meg er det klinkende klart at dersom vi skal ha verneplikt i Norge, må den gjelde alle norske statsborgere, uavhengig av kjønn, hårfarge, hudfarge og seksuell legning. Noe annet er og blir diskriminering, uansett hvordan man vrir og vender på det.

Jeg er fullstendig enig med Maren Syltevik i at likestilling er et spørsmål om rettferdig fordeling av både rettigheter og plikter. Dersom man velger å se på militær-/siviltjeneste som en rettighet, er det en rettighet som bør gjelde begge kjønn. Det gjør den i stor grad i dag, da kvinner har full tilgang til å avtjene militærtjeneste (men meg bejent ikke siviltjeneste) på frivillig basis.

Imidlertid mener jeg at verneplikt, slik selve ordet antyder, er en plikt. Et samfunn der menn og kvinner deler rettigheter, mens enkelte plikter bare gjelder ett kjønn, kan aldri kalles likestilt.

Kvinners evne til å føde barn og menns mangel på denne evnen kan aldri bli noe gyldig argument i denne debatten. Graviditet og fødsel er verken noe hinder eller noen erstatning for militær-/siviltjeneste. Ja, å gå gravid tar tid. Ja, det kan være tungt og slitsomt. Ja, det å sette barn til verden kan sies å være en innsats som kommer det norske samfunnet til gode. Og nei, menn kan ikke gjøre denne jobben.

Imidlertid er det en vesentlig forskjell på barnefødsel og verneplikt. Det ene er et valg, det andre en plikt. Dersom det ene på noe som helst vis skal kunne sees som en erstatning for det andre, finnes det bare to løsninger:

a) Gjøre barnefødsel til en plikt (og det er det jo ingen som ønsker, hverken i SV eller andre norske partier)
b) Gjøre militær-/siviltjeneste frivillig for menn.

Dersom vi som samfunn ønsker å opprettholde verneplikten, må den altså gjelde begge kjønn. Verneplikten er i praksis ei ordning som medfører frihetsberøvelse i flere måneder. Du skal ha begått relativt alvorlige forbrytelser før man rammes av en annen lov som medfører like alvorlige inngrep i din personlige frihet. Jeg håper og trur at vi i Norge i dag har kommet så langt både når det gjelder demokrati og likestilling at et nytt lovforslag som frarøver halvparten av Norges befolkning opp til et år av deres liv mens den andre halvparten slipper ikke engang ville bli tatt opp til diskusjon i dagens Storting.

At ei eksisterende ordning som er så til de grader diskriminerende faktisk fortsatt forsvares av oppegående nordmenn, til og med blant sosialister, kan vanskelig sees som noe annet enn et utslag av anakronistiske forestillinger om kjønnsroller som lenge har vært modne for historiens skraphaug.

I SVs landsstyre behandlet vi dag spørsmål om vi skal innføre kvinnelig verneplikt.

Her er det innlegget jeg holdt i landsstyret:

"Jeg har jobbet mye med helse- og omsorgstjenester, levekårsforskjeller og fattigdom gjennom svært mange år som folkevalgt. På det feltet vet vi at det er en vesentlig forskjell på tilbudslikhet og resultatlikhet. Skal vi oppnå likeverdige levekår må det positiv særbehandling til. Derfor oppretter vi særlig målrettede, relativt treffsikre tiltak, og derfor aksepterer vi f.eks kvotering som virkemiddel.

For det er resultatlikhet som teller. Slik også når det gjelder verneplikt. Tilsynelatende – på tilbudssida – får en likestilling med kvinnelig verneplikt. Resultatet er allikevel et annet.

Jeg er svært enig i at det er viktig for oss å opprettholde verneplikten, som en del av det å ha et folkeforsvar, til forskjell fra å ha et vervet – profesjonelt – forsvar . Men samtidig tror jeg det er grunn til å stille spørsmålstegn ved realiteten i hvorvidt vi i dag har en verneplikt. Det er i dag bare rundt en tredjedel av mennene som gjennomfører militærtjeneste. Dette vil i løpet av noen år være nede i 10 %. Et mer og mer teknologisert forsvar trenger færre mennesker. Det er snart bare en formsak før må alle må erkjenne at vi reelt sett ikke lenger har en verneplikt.

Jeg mener Sosialistisk Ungdoms forslag til uttalelse er basert på enkelte grunnleggende mangler;

- De mener vi bør ha kvinnelig verneplikt fordi kvinnene skal ”forme forsvaret som samfunnsinstitusjon”. Som om det er de norske soldatene som utformer norsk forsvarspolitikk.
- SU forholder seg ikke til at vi her behandler kvinnelig verneplikt, relatert til første langtidsplanperiode for Forsvaret 2009 – 2012. Det er i dette NATO-forsvaret, som dessverre fortsatt vil bestå av et framskutt, aggressivt, militærforsvar (med dets out-of-area-strategi) SU vil ha kvinnene inn.

I diskusjonen om hvorvidt Norge skal kjøpe amerikanske eller svenske jagerfly har jeg i noen sammenhenger sagt; for afghanske bønder på landsbygda som har blitt utsatt for bomberegn fra norske F16-fly er det knekkende likegyldig hvorvidt bombeflyene er amerikansk- eller svenskproduserte.

Sånn også med kvinnelig verneplikt. For en del år siden sloss norske ungsosialister mot det som ble definert som militarisme og klassehær. Nå vil SU-kvinnene inn i denne hæren ut fra en likestillingsbegrunnelse. Jeg må spørre: Blir det noen avgjørende forskjell om spesialstyrkene i Kabul består av kvinner eller menn?

Fra Internasjonalt utvalgs side har vi lagt til grunn at ved å doble rekrutteringsgrunnlaget vil det første året bare 15 % avtjene verneplikten. Vi vil da i praksis gjøre verneplikten enda mindre reell. Realiteten er vel at SU-forslaget i praksis avvikler vernepliktsordningen.

Generalene vil gjerne ha kvinnelig verneplikt for å gi det offensive NATO-forsvaret et mykere ansikt. Jeg mener de ikke skal få til dette, under dekke av en likestillingsbegrunnelse.

SV ønsker at annet forsvar, et mer defensivt folkeforsvar og hvor bl.a. miljø- og katastrofeberedskap, ikkevoldsberedskap og sivil motstand skal stå sentralt. Dette forsvaret har sin styrke ved at det mobiliserer hele samfunnet, og der bør nok både kvinner og menn ha en naturlig og viktig plass. Men det er ikke der vi er i dag. Derfor sier IU at dette er feil tidspunkt for å drøfte kvinnelig verneplikt."

Og landsstyrets flertall vedtok en uttalelse med overskrften "Nei til kjønnsnøytral verneplikt nå".

Kommentar til Marens innlegg:
Som det fremgår av Marens innlegg, har det vært delte meninger om kvinnelig verneplikt innad i kvinnepolitisk utvalg i Buskerud SV. I fylkesstyret i BSV ble det imidlertid flertall mot verneplikt for kvinner, på møtet 13. januar.

Kommentar til Kenneth Brodals og Heidi Sunds innlegg:
”Hva som er saken” (jfr. Brodal) er alltid en kilde til diskusjon, fordi det er forskjellige meninger om nettopp det. Jeg mener det er viktig å se enhver sak i et helhetsperspektiv, da jeg tror det er nødvendig for å få en best mulig løsning. Derfor har jeg også prøvd det angående kvinnelig verneplikt.
I motinnleggene fra Kenneth Brodal og Heidi Sund synes jeg det er påfallende hvordan setninger i innlegget mitt tas ut av sin sammenheng, slik at jeg tillegges meninger jeg slett ikke kjenner meg igjen i.
For å klargjøre:
Det er ikke pasifistisk når jeg ønsker større grad av fredsbyggende arbeid.
Jeg mener ikke at vi skal ha et profesjonalisert forsvar. Men jeg mener at kvinner som er motivert for en innsats i Forsvaret vil gjøre en bedre jobb der enn dem som eventuelt blir tvunget til det. Forsvaret har satt i gang en rekke ulike tiltak for å rekruttere kvinner til Forsvaret. Det har allerede økt kvinneandelen i militæret, og på sikt vil den antakelig økes betydelig.

Jeg deler Heidi Sunds ønske om en samfunnstjeneste som kan fylle flere funksjoner. Det kan godt være at flere kvinner vil se det som en mer relevant oppgave enn å delta i det militære.
Jeg mener imidlertid det er urimelig å pålegge kvinner, som ikke ønsker det, ytterligere samfunnstjeneste utover de ulønnede samfunnstjenestene de allerede utfører. Det vil nemlig forsterke de økonomiske kjønnsforskjellene og resultere i det motsatte av likestilling. Det er flott at Heidi Sunds samboer har tatt 50 % av omsorgsansvaret for sitt barn, men det gjelder dessverre ikke alle menn, foreløpig.
Dessuten mener jeg fødearbeidet også må verdsettes som en form for samfunnstjeneste. Samfunnet ønsker at det fødes barn. Det er ikke kvinners plikt å føde barn, men menn kan ikke ta den jobben. Kvinner er i fertilitetsberedskap fra de er 12-13 til de er rundt 55 år gamle. For mange kvinner er fødearbeidet en omfattende oppgave, for noen få med livet som innsats. Derfor mener jeg fødearbeidet må synliggjøres og oppvurderes, og at det er god likestillingspolitikk.

Jeg mener ikke at kvinner av natur nødvendigvis er mer fredsommelige enn menn. Psykoanalytikeren Julia Kristeva sier at ”det finnes like mange kvinneligheter som det finnes kvinner”. Hun har gjerne rett i det. Følgelig må tilsvarende forhold gjelde menn.
Filosofen Luce Irigaray har påpekt hvordan det feminine systematisk har blitt fortrengt av patriarkatet, fra Platons tid frem til i dag. Jeg synes det er trist når kvinner, som Heidi Sund, godtar patriarkatets premisser og er de fremste eksponentene for denne type fortrengning.

Jeg merker at selvom jeg liker å kalle meg en stolt tilhenger av likestilling i samfunnet i dag, så syns jeg denne vinklingen blir en total avsporing.

Verneplikten i dagens Norge er et resultat av et samfunn med helt andre syn på forholdet kvinner/menn enn det vi burde prøve å oppnå. Jeg har alltid ment at reform av verneplikten har vært utsatt lenge nok. En samfunnstjeneste som har vært nevnt her før er langt å foretrekke ovenfor den tradisjonelle "lære seg krig"-verneplikten. Herunder kan man tenke seg f.eks. humanitært arbeid i konfliktområder eller u-land, eller noe som ligner mer på alternativet som finnes for oss i dag, som nektet å tjene landet vårt med våpen i hånd.

Om kvinner burde være pliktig denne samfunnstjenesten på lik linje med menn mener jeg er hevet over en hver tvil, på bakgrunn av det klassiske argumentet "vil man høste godene av likestilling, får man også ta i mot pliktene som følger likestilling". At kvinners fødsel er så krevende at de burde være fritatt slike forpliktelser mener jeg er en avsporing fordi det totalt undergraver mannens/partnerens plikter som følger en fødsel. Om likestillingen skal fungere i dagens samfunn er man nødt til å involvere mannen, og vi har da vel såpass god seksualundervisning her i landet at vi vet at å lage et barn, det er en tomannsjobb.

Det er vel heller ikke ønskelig at alle norske kvinner skal føde barn i 19-20 års alderen, og ingenting er vel mer sunt enn å bruke nettopp denne tiden av livet, en tid mange i dagens Norge bruker på å "finne seg selv", på å tjene en høyere sak enn sitt eget luksusbehov. Dette er et viktig steg for å øke felleskaplig tankegang fremfor egoisme. Senere i livet får man tid til å etablere seg og få barn sammen med en partner, som deltar aktivt i barnefødselen, både før, under og etter. Dessverre kan ikke vi menn føde barnene for kvinnene, men det vil dermed ikke si at menn ikke ønsker å ha noe med fødselen å gjøre. At det er en fysisk påkjenning har det aldri blidd sådd tvil om, og jeg tror de aller fleste menn i dag er innenforstått med dette!

Istedet for å legge tilrette for den gammeldagse mann/kvinne-oppfatningen av at kvinnen, hun styrer med barna, mens mannen, han skyter med våpen og tjener til familiens opphold, burde vi med åpne armer velkomme initiativ som kan føre til større forståelse mellom kjønnene, og jevnere arbeidsfordeling både på familiefronten, og samfunnsfronten. Lik foreldrepermisjon, lik samfunnstjeneste, dette er viktige steg i likestillingen, som kan bidra med å slukke noen av SVs viktigste problemer i dag; en tilnærmet kosmisk distanse fra partiets og majoriteten av folkets interesseområder.

Jeg tror bare ganske enkelt ikke at den vanlige mann/kvinne i gata vil kunne identifisere seg med et parti som henger seg opp i om verneplikt for kvinner er bra eller dårlig for likestillingen. Jeg har fått inntrykk av at folk flest er lei den sinnsyke terpingen på likestillingsdebatten, der hver eneste vinkling skal gnages på og gnages på i det uendelige, og dette i kanskje verdens mest likestilte land i dag! Er klart at vi er nødt til å se på hvordan vi kan fremme mer likestilling, men grensen mellom konstruktiv og destruktiv debatt i denne saken er ekstremt tynn.

Dette har vi diskutert litt innad i Buskerud SVs kvinnepolitiske utvalg de siste dagene, så jeg klipper-og-limer det jeg har synsa der hit, både fordi jeg liker å synse og for å nyansere litt.

INNLEGG 1, til denne artikkelen da jeg fikk den på mail:

Jeg synes temaet blir litt for komplekst for denne typen forenklende innlegg. Mange av poengene er gyldige og viktige, men vi kan ikke se bort i fra hvor mange gutter som får økte karrieremuligheter på grunn av militæret (og faktisk også siviltjenesten). Jeg ser på militæret (og siviltjenesten!) mer som noe kvinner holdes utafor enn som en tung plikt menn har. Mange gutter gjør militærtjeneste fordi det er forventa av dem, og oppdager og benytter seg av disse mulighetene underveis. Å innkalle jenter til sesjon er ingen erstatning for det.

Apropos plikter synes jeg det blir feil å si snakke om likestilling som gjeldende rettigheter og muligheter uten å også snakke om nettopp plikter. Og om en mener at kvinner ikke skal i militæret fordi de føder barn, ja, da sender en ut et signal om at en mener at det er kvinners tilsvarende plikt, sjøl om det ikke er det en mener å gjøre. Sjøl når en er flink til å si at det ikke er det en mener. Det synes jeg ikke er heldig.

Et annet poeng jeg ikke har noe særlig til overs for er det med at forsvaret trenger motiverte kvinner. Som du nevnte er det tross alt et mindretall av guttene som faktisk havner der allerede - de velger allerede ut de mest motiverte. Så jeg er egentlig ikke uenig i at forsvaret trenger motiverte kvinner, jeg ser bare ikke at det veier noe som argument i denne saken her.

Samtidig er jeg helt enig i at vi ikke må tro at kvinner kommer til å forandre forsvaret, og bidra med "myke" verdier, og det er et veldig viktig poeng som jeg er glad for at du drar opp.

Det jeg mener vi trenger i denne saken her, er grundige drøftinger av begge sider, fra begge sider.


INNLEGG 2, til en utdyping fra Janicke.

Grundige diskusjoner HURRA! :o)

Når det gjelder karriæremulighetene i forsvaret, mener jeg at det er viktig å se på forskjellen på å vite og å forstå noe. Jeg har lest en grei porsjon av materiell med formål å få jenter inn i forsvaret ved å fokusere på karrieremulighetene, og det var ikke særlig overbevisende. Jeg har heller aldri sett noen overbevist av det (ikke dermed sagt at det ikke skjer nå og da). Derimot veit jeg jenter som ville i militæret for å få en personlig utfordring, for å komme inn på en bestemt utdanning, eller fordi de rett og slett var interessert.

Poenget mitt her er at å ha fått et stykke informasjon ikke er det samme som å virkelig vurdere den. Når en først er i militæret, vil en se denne typen informasjon i et helt annet lys. Det er altså ikke bare informasjonen som avgjør hvorvidt folk oppdager mulighetene. Særlig ikke når en er atten år. Men jeg ser jo absolutt at bruken min av ordet "oppdager" absolutt ikke dekker det her.

Jeg tror heller ikke at du mener at det er kvinners plikt å føde barn. Jeg skreiv at en ved å sammenlikne fødsel og verneplikt sender ut et signal om at en mener at det å føde er kvinners tilsvarende plikt, sjøl om det ikke er det en mener å gjøre. Sjøl når en er flink til å si at det ikke er det en mener. Gjentar dette for å tydeliggjøre at jeg ser forskjellen på å mene noe og å sende ut et signal. :o)

Jeg er så hjertens enig i at vi trenger en synliggjøring og oppvurdering av det å føde barn - og også at kvinner ofte får hovedparten av etterarbeidet, for å si det litt flåsete. I tillegg er det så tabu å si at en er frivillig barnløs at en del barnløse kvinner rett og slett velger å late som om de gjerne skulle hatt barn, etter å ha fått mye negative reaksjoner.

Det er skummelt, det. Uansett hvor uhyrlig vi synes det er, vil nemlig mange anse det som nettopp en plikt å føde barn, sjøl om de ikke ville formulert seg sånn. Jeg har ingen intensjon om å gi dem vann på mølla. Det er kanskje der vi er mest uenige.

Jeg er også skeptisk til forsvaret som det er i dag, og om vi i det hele tatt trenger et, og i så fall, om verneplikt er en god måte å organisere det på. Men verken forsvaret eller verneplikta kommer til å forsvinne med likestilling på det punktet her.

Som feminist ønsker jeg meg et samfunn der forventninger til folk ikke er knytta så fast til kjønn som i dag. Jeg veit det er langt dit. Jeg veit vi ikke kommer dit ved å bare plukke på kvinners rolle. Vi må se på kjønnsrollene som helhet. Jeg mener at vi gjør kvinner flest en bjørnetjeneste om vi utilsikta forsterker samfunnets signaler om hva slags forventninger samfunnet kan ha til dem.

Gladfeministisk hilsen
Maren

Jeg stiller meg fullt og helt bak Heidi S. sitt svar. Mesteparten av argumentasjonen mot kvinnelig verneplikt forholder seg rett og slett ikke til saken. Det vi diskuterer er faktisk om alle skal omfattes av verneplikten. Vi diskuterer ikke 1) hva forsvaret i Norge er, i dag og i framtiden, eller 2) hva kvinner er, i dag og i framtiden.

Når pasifisitiske argumenter brukes i debatten, samt argumenter om utviklingen i forsvaret mot mer fokus på utenlandsoperasjoner og generell NATO-tilpasning, så er det generelle argumenter i en debatt om utviklingen av forsvaret vårt, ikke om kvinnelig verneplikt. Debattene sauses sammen, som Heidi S. sier. Det er oppsiktsvekkende å hevde at det «forsvaret trenger [er] motiverte kvinner, ikke dem som tvinges inn der». Det er jo et argument for et mer profesjonalisert forsvar. Mener artikkelforfatteren virkelig at vi kun skal ha et forsvar av «de som er motiverte til det»? Da er vi ihvertfall over i et mer militarisert samfunn, og langt fra alle tanker om allmenn verneplikt og territorialforsvar.

Det er unektelig ganske spesielt at mange argumenterer om at vi ikke bør snakke om kvinnelig verneplikt før den negative utviklingen av forsvaret vårt har snudd og vi får et territorielforsvar basert på allmenn verneplikt (jfr. argumentet om at verneplikten i realiteten allerede bare omfatter 1/3 av alle menn i dag). Vi ønsker oss altså allmenn verneplikt, og måten vi starter det arbeidet på, er å aktivt si nei til at halve befolkningen skal utelukkes fra verneplikten på bakgrunn av sitt kjønn? Det gir jo begrepet «allmenn» en litt spesiell betydning. Historisk har riktignok «allmenn» vært ensbetydende med «mannlig», men jeg hadde jo håpet og trodd vi var kommet litt lengre i dag.

Når man drar fram «militarisering av kvinner» som argument, har vi havnet over i en diskusjon om hva kvinner er og ikke er. Det er et argument om at kvinner fra naturen av er mindre militarisert enn menn, noe jeg er sterkt uenig i, da dette handler om sosialisering.

Så la oss holde oss til saken. Spørsmålet er: Skal alle omfattes av plikten det er å avtjene verneplikt, eller skal det ene kjønnet utelukkes fra denne plikten?

Mitt primærstandpunkt er at jeg ønsker samfunnstjeneste for alle menn og kvinner, som er 19-20 år. En samfunnstjeneste vil fylle flere funksjoner.
For det første vil dette være en måte å unngå å være ung ufør eller ung arbeidsledig. For de mange som er falt ut av skolesystemet i løpet av videregående, vil det gi verdifull yrkestrening som igjen kan gi varig arbeid.Dette er i sin tur klasseutjevnende, ettersom vi vet at sosial reproduksjon er stor, og barn av uføre/trygdede har mye større sannsynlighet for å selv bli uføre.
En samfunnstjeneste vil fylle viktige funksjoner i samfunnet. Den kan ikke bare være militær, det er det ikke behov for. Men derimot er det et skrikenede behov for flere hender i helse, omsorg, skole, administrasjon, organisasjon osv. Dette mener jeg er fredsarbeid i praksis.

I veien mot en samfunnstjeneste for alle unge norske borgere, mener jeg det er helt naturlig med en kvinnelig sesjonsplikt og gjerne også verneplikt. Det ville tjene forsvaret å kunne velge blant hele årskullet, ikke bare alle menn og noen få kvinner. Det ville gi et mer demokratisk fundert forsvar med bredere forankring i folket. Det fremstår som urimelig og hindrer full likestilling, altså at alle menn i hele samfunnet, ikke bare middelklassen, menn tar sin plikt i forhold til omsorgsoppgaver. Å ha adgang er ikke det samme som å ha plikt, og her ligger det jeg mener med "siste skanse". Det fremstår som urimelig at kvinner skal ha alle rettigheter, men ingen plikter. Det er ingen plikt å føde barn. Det er ingen plikt å velge lavtlønnsyrker eller jobbe deltid. Det er kjønnet forventet adferd. Og dersom kvinner har sesjons/verneplikt og allerhelst plikt til å avtjene samfunnstjeneste på lik linje med menn, vil man ha samme krav til begge kjønn.

Å være negativ til å "militarisere" kvinner forstår jeg dithen at man mener at kvinner har en mer fredsommelig natur, at kvinner er biologisk sett mer fredselskende og at menn fra naturens side er mer voldelige. Å bruke dette som argumenter tar jeg på det sterkeste avstand fra. At menn og kvinner i praksis er forskjellige på dette området skyldes sosiale forventninger og sosiale konstruksjoner av kjønn. De aller fleste menn jeg kjenner har avtjent verneplikt, og jeg oppfatter dem ikke som hverken mer eller mindre militariserte enn kvinner. Å være mot forsvar, militære eller krig er nå så sin sak, men å sause pasifisme inn i feminismen skader likestillingskampen. Å tro at man av natur er det ene eller andre pga kjønn er en svært arkaisk tankegang. Det er i et historisk perspektiv ikke lenge siden man menet at kvinner ikke hadde samme evner som menn når det gjaldt høyere utdanning, og særlig realfag og tekniske fag. Nå er over 50 % av studentene i høyere utdanning kvinner.

Vi forventer nå sosialt og gjennom lovverk at menn skal ta sitt ansvar på hjemmebane. De fedre jeg kjenner som har fått barn de siste årene tar fullt ut sitt lovpålagte og sosialt forventede ansvar som far. Menn er altså langsomt på vei inn i den tradisjonelt kvinnelige omsorgsrollen. De mestrer den fullt ut, etter min mening, og de som ikke mestrer denne rollen blir sett på som ynkelige og ubrukelige menn, ikke veldig macho og tøffe.

Ergo, menn gjør sin plikt, både hjemme og i samfunnet. At de fysisk sett ikke er i stand til å føde barn, kan vi ikke gjøre noe med. At det er slik en vanvittig prestasjon å føde barn (bortsett fra fra et personlig, individuelt perspektiv) er et livmorfeministisk og ugyldig argument etter min mening. Det er dessuten frivillig å føde barn og jeg ser ikke noen motsetning i at jeg feks for 13 år siden hadde avtjent verneplikt, for så omtrent på landsgjennomsnittet, fødte barn 8 år etter. Min samboer avtjente verneplikt for 13 år siden og fikk barn 8 år etter som han har tatt minst 50 % ansvar for. Har ikke han da ytt vel så mye til samfunnet som meg? Han gjør også en samfunnsplikt ved å få barn, ettersom vi har tatt avgjørelsen om å få barn sammen.